Kunne ønske livet smilte til meg også.

Jeg har vært igjennom helvete, mildt sagt.
Men nå plutselig har jeg fått det bra og trenger mindre samtaler. Jeg har det fint og flott, alt er bra og livet er herlig. Nei. Det funker ikke sånn. Jeg strever enda.

Jeg smiler og ler, og håper folket rundt meg skal tro på det.
Det verste er at de faktisk tror på det.
Egentlig er jeg litt glad for at de kjøper den, fordi skuffelsen kommer til å bli stor hvis de finner ut at ting egentlig ikke er OK. Litt ironisk da, at jeg legger dette ut på en åpen blogg, men.

Innerst inne er jeg tappet for energi, emosjonell og fucked up, mens det man SER er en glad, livlig jente, som smiler og ler. Jeg har en indre uro i kropp og sinn som gjør at jeg ikke takler å være alene, og derfor må finne på noe hele tiden. Det er slitsomt i lengden, og jeg vil gjerne klare å plante ræva godt ned i sofaen å bare slappe av, men det går bare ikke. Jeg går egentlig bare å venter på det store smellet, for det kommer til å komme, bare vent.

Jeg kunne ønske livet smilte til meg også, bare smilt litt iallefall.

Jeg ser jo at jeg mestrer ting jeg ikke mestret før, og jeg får skryt av det positive jeg gjør på jobben. Det er veldig godt, å få tilbakemeldinger på det man gjør bra. Jeg mestrer å stå opp, ta buss og tog, gjøre mine arbeidsoppgaver, og føle at jeg har gjort de BRA, men alikevel er det noe som mangler. NOE MANGLER, men jeg aner ikke hva! Livsgnisten kanskje?

Uansett, så trives jeg utrolig godt på jobben. Fine mennesker, dyr og omgivelser. Jeg har fått blitt kjent med så mange forskjellige dyr med forskjellig personlighet, og det er herlig. Jeg mestrer også nå å ri og ikke minst sale på. Kunne ikke vært mer stolt. Jeg har lært så utrolig mye av de jeg jobber med, og jeg elsker når jeg virkelig får til det jeg har lært.

En ting jeg mislykkes i, er å være meg selv. Den gamle gode Line som lo høyest av alle, pratet på inn og ut-pust, var ikke redd for noe, og tok utfordringer på strak arm.
Og jeg er redd jeg aldri kommer til å være henne igjen.
Nå er jeg bare den stille Line som smiler og ler, og det er trist. Trist at jeg ikke skal få lov til å være meg selv. Jeg vil så gjerne være sosial, fortelle og dele ting med andre, men jeg analyserer hvert eneste ord jeg har tenkt å si, og konklusjonen blir da at jeg heller holder kjeft i frykt for at andre skal tro jeg er en komplett idiot. De fleste tror vel jeg er sosialt tilbakestående, men her er sannheten, servert på sølvfat. JEG TROR JEG ER STOKK DUM, og tror også derfor at jeg ikke har no nyttig å bidra med. Der har du det. Værsågod, verden!

Nå er det vel tid for å slutte å skrive. Deilig å få det ut!
Takk til dere som leser. Det betyr kjempe masse.
Legg gjerne igjen en klem, det trenger jeg <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~
Peach & Meg
- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.