Månedlig arkiv: mai 2011

Møte m/psykiatri team vel overstått!

En «liten» Line, full av redsel, tråkket frem og tilbake på gulvet. Gruet meg kjempe masse til å møte denne nye damen. Hva ville hun snakke om, hvordan ville hun være, hvordan ville jeg være, hva ville jeg klare å fortelle, hva kom mamma til å si?
Mange spørsmål som kvernet inni hodet mitt, før klokken slo 11. Jeg hørte en bil kom, det tråkket ned i grusen, og banket på. En dame med et snilt ansikt stod å smilte da jeg åpnet døren. Yes, tenkte jeg. Dette kan jeg like.

Vi satte oss ned ved bordet. Og som alle psyk-folk gjør, tar de frem penn og papir. Hun hadde også med seg et journalnotat, som hun gikk etter.

Samtalen gikk veldig lett, selvom jeg ikke klarte å svare på alle spørsmåla, svarte jeg på en del, og mamma hjalp meg mye. Jeg følte meg lettet, og ble bare lettere og lettere etterhvert som samtalen gikk. Tenkte inni meg at dette kommer til å bli bra!

Jeg fikk en oppgave til neste gang: Skaffe meg en slags kalender-dagbok, hvor jeg kan skrive ned alle avtaler, siden jeg har så mange avtaler fremover. Så kom jeg ned til bokhandelen, og neidaaa, der hadde de ikke flere igjen, og det var tomt på lageret. Jippi! *himle med øya*

Konklusjon: Det første møtet gikk kjempe bra, og jeg gleder meg til vi blir bedre kjent med hverandre, for da kommer ting til å gå mye lettere.

Neste møte er fredag om en uke, men da har jeg flyttet, så da kommer hun til den nye leiligheten min! :))  Dette kommer til å bli bra!!

Psykiatri Team.

Noen som har psykiatri team her?! Trenger litt erfaringer osv! :)

Jeg har nemlig fått psykiatri team, og jeg skal møte hun ene til fredag, kl 11.
Altså skal hun komme hjem til meg, da.
Gruer meg litt kan man si, men tror det kommer til å gå greit.
I følge Bente så er hun visst en super dame, så jeg har litt høye forventninger egentlig.. Mamma skal være med da, støttekontakten min!;)

I’m so sorry..

Et bursdagsbarn i hus.

Jeg har et bursdagsbarn i hus, jeg :) Idag, lørdag 21 Mai.
Lille fillekatta mi er blitt 1 år allerede. Tenk så fort tiden har gått. Om 8 uker er det 1 helt år siden jeg fikk henne også. Fy søren som tiden flyr. Gratulerer med dagen Peach. Jeg er så utrolig glad i deg blitt, at jeg klarer ikke å se for meg livet uten deg. Selvom jeg blir sint når du spiser på blomstene mine, og når du plager meg fordi jeg sitter i telefonen (hun har tlf-fetisj. HVER gang tlf ringer kommer hun å gnir seg oppi ansiktet og mobilen). Du er der for meg. Du sitter å venter på meg utenfor døra når jeg har vært på jobb, eller ute en tur. Kosepusen min, som jeg er UBESKRIVELIG glad i. <3

Jeg har fått meg ny leilighet!

Jeg er så lettet – og har egentlig vært det en stund nå.
For jeg skal flytte vekk fra dette rottereiret jeg bor i nå.

Jeg skulle egentlig fått nøklene til den nye leiligheten 1 juli, men så fikk jeg en tlf, for en ukes tid siden, og sa at hvis jeg ville, kunne jeg få nøklene allerede den 1 JUNI. Så jeg er så sjeleglad. Gleder meg kjempe masse til å flytte vekk.

Det har vært så mye tull og trøbbel med leiligheten jeg har nå. Sikringer som går hvis jeg bruker 2 ting samtidig, den har faktisk gått når jeg KUN har sitti å sett på TV også. Unger som løper inne(ja det er døds lytt her!), høres ut som jeg bor under travbanen, det er KJEMPE lavt under taket, føler meg innesperret. Og masse annet tull som jeg ikke gidder å skrive her. Høres ut som jeg er den sære jenta, som ikke tåler litt lyder, men det er ikke sånn. Damen fra tjenestekontoret, og Bente fra teamet mitt sa faktisk at de skjønner ikke åssen jeg orker å bo her, plus at det hjelper ikke på psyken med masse bråk, tull og følelsen av at jeg er innesperret.

Så nå gleder jeg meg bare til å flytte :)
Det er en fin, lys, trivelig leilighet jeg skal flytte inn i også. Jeg kommer til å få det supert der. Det er kjempe bra isolert der, og de sa han som bodde der før, hadde spilt musikk på full guffe, og de hadde ikke hørt NOEN TING. Selvfølgelig er det godt med noen menneskelige lyder, men det blir bra og ikke bo under travbanen lenger.

Helga kommer til å bestå av mye pakking av ting.

Hva skal DU gjøre i helga? <3
Har du egen leilighet, og er du fornøyd?

Et ikke-standar 17mai innlegg.

Orker ikke å lage et standar 17 mai innlegg som alle andre, så da blir det my way! :)
Har hatt en ganske så ålreit dag faktisk, tross mye mas og stress. Glemte kameraet, så da ble det bilder av meg å Peach når jeg kom hjem. Vi er ikke like fotogene på alle bildene, og jeg vet det ser ut som jeg holder på å drepe katta på det ene bildet, men legger ut alle alikevel! :))

Ukjent av ukjent.

Du sitter der alene,
Alene å venter.
Hvorfor er hodet ditt sånn?
var jo ikke det som var planen.

Venter på at noen skal bry seg,
Bry seg om deg.
Planen var jo så bra,
Men hodet ditt takla det ikke så godt.

Hvis de bryr seg,
Da dytter du de vekk.
Hodet ditt drar deg ned.
Ned i avgrunnen så dyp.

De du har skjønner ikke,
De orker ikke.
Grøften du selv gravde så dyp.
Ingen vei opp.

De som prøver stikker av.
Stikker så fort de ser DEG.

Men du venter.
På den som får deg opp.
Den som får deg vekk.
Vekk fra dette helvete folk kaller livet.

Et bilde sier mer enn tusen ord.

Søt, men trist…

Søt, men trist kattunge. Er den ikke herlig?

Gjesteinnlegg: Hvordan fortiden har forandret meg.

LITT OM HISTORIEN:
Som liten var jeg en stille og forsiktig jente. Sa svært lite og deltok lite i lek med andre barn. Satt pent og pyntelig på sidelinjen og så på alle som lekte. Dette har sine grunner. Fram til jeg var 7 år var mye av hverdagen preget av uforutsigbarhet og ustabilitet. Dette innebar en pappa som var/er alkoholiker, en ny «familiemann» som ble stemplet som psykopat, noe flytting, perioder levd i skjul, opphold på krisesenter og «forbud» mot å være alene uten oppsyn av andre voksne.

Noen episoder husker jeg spesielt godt. Da jeg var 5-6 år gikk jeg og mamma forbi en barnehage. Det var et huskestativ med en jente som husket og lo og jeg ønsket så veldig å få lov til å huske med henne. Men det var noe i mellom oss, et høyt nettinggjerde. Jeg måtte gå forbi. Mamma måtte dra meg forbi og jeg husker det huskestativet enda, 17 år etter. En annen episode jeg husker er en dag i oktobermåneden jeg var 6 år. Jeg og mine to yngre brødre ble sendt ut i hagen. Mamma stresset inne med å pakke det mest nødvendige for vi måtte skynde oss før «Harald» kom hjem. Det var en flukt. En bekjent kom og hentet oss og jeg husker vi kjørte langt før vi endte opp på et krisesenter. Fra den tiden bodde vi på skjult adresse i lang tid framover. Det året jeg fylte 7 flytta vi til et sted som skulle vise seg og bli stedet hvor jeg da – og i mange år fremover skulle føle meg trygg og ikke minst føle en tilhørighet til noe som var trygt. Fikk venner, nettverk, bedre kontakt med familien og kunne oppleve det å være barn. Og uredd! Det ble mange år som gav nytt perspektiv på livet og framtiden. Det eneste som skygget i denne perioden var forholdet til pappa. Det var ustabilt og hang i en tynn tråd, var mye redd for han, gjemte meg ofte, turte ikke ta telefonen om jeg var alene hjemme i tilfelle d var han som ringte…

I begynnelsen av tenårene flyttet vi til et nytt fylke som for meg ble en brutal omvending av det trygge miljøet jeg opplevde å ha vært en del av. Mye ble forandret, noe til det bedre og noe til det mer destruktive. De neste årene var preget av mye prøvelser og mange forsøk på å finne mestringsstrategier som passet for meg, selv om disse var destruktive. Havnet i en sirkel hvor selvskading både på kroppens innside og utside sto i sentrum, og utviklet etterhvert symptomer på psykiske lidelser som på den tiden tok mye av fokuset både hos meg og pårørende. Det var en tøff tid.

MEN…

Meningen med dette gjesteinnlegget på bloggen til Kjære Line er å skrive noe om:

HVORDAN FORTIDEN HAR FORANDRET MEG!

Og til det kan jeg bare meddele en setning: – Jeg ville aldri vært min fortid, mine opplevelser, gode som vonde ,foruten! Det har virkelig vært med på å gi meg den styrken jeg har i dag til å klare meg, evnen til å se gleden i de små ting, sette pris på det som er meg verdt, verdsette de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg er ikke det man med ord kan kalle en «overlever» for det er vi alle som lever i dag. Noen blir utdelt større og mer krevende utfordringer enn andre, alle har vi ulike «terskler» og det jeg kan oppleve som vondt kan en annen oppleve som noe positivt, en glede, en motivasjon , osv.

Noe av det viktigste jeg har lært hittil i livet er viktigheten av å være medmenneske, vise omsorg og empati for andre – og en selv! Respektere og verdsette seg selv på lik linje som du gjør med andre. Sette seg mål og ha planer for framtiden, finne tryggheten og roen i seg selv og du vil lettere mestre livets opp- og nedturer!

Og ha alltid i minnet at om du selv har det vanskelig, er trist og lei og føler deg nedbrutt så vil det alltid være et menneske, en nabo, en gammel mann, gammel dame, lite barn, en sulten katt, en vissen blomst som trenger DEG og DIN HJELP!

Skrevet av:  L-K.

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Peach & Meg

- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.