Månedlig arkiv: oktober 2010

Dagens plus og minus.

Idag skulle jeg, som de fleste av dere vet, ha samtale med både T og legen ang meds. Jeg hadde gruet meg driiit lenge, hatt mye vondt i magen pga det, og når jeg endelig fikk surra meg dit, så fortalte T at legen hadde fått noe mer akutt, så hun kunne ikke være med i samtalen alikevel. FY FAEN å skuffa jeg ble. Jeg hadde mannet meg opp over lengre tid nå, også ble det ikke noe av alikevel. Etter mye om og men, så ble jeg tøff i trynet, og sa jeg kunne møte legen alene, siden da får jeg snakket med henne førstkommende tirsdag, og ikke om 2-3 uker. T kunne være med det første kvarteret, men så må hun gå ett eller annet sted. Men så lenge hun er der i starten, så kommer det sikkert til å gå bra.
Èn positiv ting med at legen ikke kom, var at jeg ble forbanna, og når jeg blir forbanna, så klarer jeg lettere å fortelle, forklare og svare på vanskelige ting.

Så timen idag gikk til å prate om en epost jeg sendte til T natt til onsdag hvor jeg skrev i korte trekk, hvordan ting er nå, hvordan jeg takler og reagerer på disse «tingene».. Psyk Akuttmottak kom inn i samtalen, og ikke faen om jeg skal dit igjen. No fucking way. Større rævplass har jeg aldri vært på. Vel, det er psykologen der som er ei ræv, da, og når man må være der å ha samtale med henne hver fuckings dag, NEITAKK!!!

Vi brukte også mye tid på å snakke om hvilke symptomer jeg vil dempe med de nye medisinene, og etterhvert ble det en ganske lang liste, faktisk. Heldigvis skal T informere den nye legen «Å» om min bakgrunn, og den lange smørbrød-listen vi lagde, slik at vi har noe å gå ut i fra. På den måten slipper jeg å forklare aaaalt fra nytt av, noe som hadde blitt vanskelig for meg. Heldigvis har T sagt ifra til legen at medisiner med vektøkning som bivirkning IKKE er aktuelt. *glad* For ellers hadde de IKKE blitt tatt, og det vet T.

Jeg måtte love å møte opp på Tirsdag (etter litt div som stod i eposten), så T stoler på meg, og jeg kommer til å møte opp.

Idag har jeg vært helt kake i hodet, dødssliten og lei. Så er det på’n igjen med jobb fra 0730 – 1430 imorgen. Kan tro jeg gleder meg. NEI. Vil helst ligge hjemme i senga mi og syns synd på meg selv, kose litt med kattene og bare SOVE. Meeen, jeg har bestemt meg for at jeg skal klare å pelle meg på jobb imorgen..

Peace peeps <3
Love u!

Jeg (tror) jeg tar hintet.

Jeg har lenge nå følt meg som en stor dritt! Rett og slett fordi jeg føler jeg ikke har noen venner lengre.
Alle de gode vennene jeg hadde, vi fant på såå mye sammen før, og nå hører jeg nesten aldri fra de. De spør aldri om å finne på noe med meg lenger, og jeg føler jeg må mase for å få funnet på noe sammen med de. Det gjør at jeg føler jeg trenger meg på når jeg spør om å finne på noe, og det er ingen god følelse. Såklart får jeg mange tanker og spørsmål i hodet mitt om hvorfor de ikke gir lyd fra seg. Er jeg så jævlig å være med? Isåfall vil jeg at dere skal fortelle meg det.. Det ødelegger meg totalt å ikke vite noen ting. Tusen spørsmål.

det bare tilter for meg snart..for jeg (i mine øyne, såkart) har aldri gjort annet mot dem enn vist at jeg bryr meg, og at jeg vil finne på ting. men det er alltid jeg som spør, de spør nesten aldri meg, og det gjør at jeg føler meg ennå mer som et NULL. som om ikke jeg føler meg som en dritt fra før av lissom.

Ja jeg vet jeg gjentar meg, men jeg er så frustrert, sint og lei meg. De skulle bare visst hvor sårende det føles for meg, å føle jeg ikke har noen verdi for andre.  Sitte alene hver eneste dag, og bare føle mer og mer på elendigheten. Hva gjør jeg her i verden egentlig? Når jeg ikke har noe som helst verdi for andre, jeg bare går rundt som et annet mehe.

Jeg har så lyst at de skal FATTE dette. Men så sitter jeg jo her da, en gigantisk pingle gjemt bak en PC-skjerm, og poster dette sutre innlegget på NETT, av alle plasser. Men jeg må få det ut. Og jeg håper ingen blir forbanna på meg etter dette, dette er mine følelser, og jeg ønsker ingen uvenner. Jeg bare vil at folk skal vite hvor såret jeg er. Hvordan jeg triller krokodilletårene mine når jeg hører folk har vært samlet sammen, bedt hit og dit, og jeg ikke har blitt bedt noen steder. (mener ikke bursdager osv) Jeg mener ikke at jeg skal være i senter hele tiden , men bare den lille setningen «har du lyst å være med?» lyser opp dagen min, enten jeg kan være med eller ikke.

Så til slutt sier jeg bare: Takk for alt. Takk for meg. Takk for at dere får meg til føle meg som en verdiløs dritt. Jeg tror jeg tar hintet.
Vær så snill å fortell meg, hvis jeg tar feil når det gjelder hele dette innlegget..

Husk å leve etter dette mottoet:

Livet skal ikke være en reise til graven med den intensjonen å ankomme trygt i en attraktiv og velholdt kropp, men heller å ramle inn sidelengs, med sjokolade i den ene hånden, vin i den andre, kroppen velbrukt og utslitt mens du roper «OHOI for en tur!»

var på dps idag – finally.

Endelig var T tilbake. Men det måtte jo være noe, selvfølgelig, så da jeg kom ned på dps’en sa kontordamen at T var litt forsinket, men at hun kom så fort  som mulig. Der satt jeg da, en halvtime å ventet. Jeg som er ganske unstable i humøret for tida, satt jo selvfølgelig å irriterte meg grønn over det…noe T merket. Det var også litt rart å komme tilbake dit, etter 3 uker ca(?) uten samtale, så det ble litt som å starte fra nytt. Eller ikke fra nytt, men det blir rart…klarer ikke å forklare. :p

Vi snakket først litt om hvordan ting går, og hun så på hele meg at ting går ikke bra, alikevel respekterte hun da jeg sa jeg ikke ville snakke om det mer, og vi gikk over til «utredningen», og tusen spørsmål om hvordan ting er. Det tykke heftet hun satt med da… Helst ønsket jeg at jeg kunne fått det med meg hjem siden jeg føler jeg klarer å svare litt bedre på spm da, men jeg sa det ikke, så hun leste opp, og jeg svarte så godt jeg kunne.

Mot slutten av timen snakket vi litt om neste time, torsdag 28/10 som da er med den nye legen på kokkoheimen, og skal være med i samtalen ang medisiner. Gruer meg som F, men jeg gleder meg til å prøve noe nytt, som kanskje fungerer på de vanskene jeg har…Håper bare jeg klarer å fortalt alt..

Nå sitter jeg og pusene mine å slapper av. Vi ser på Lille Miss Amerika. Ååååh som jeg hater det programmet..

Unbreak my heart.

Don’t leave me in all this pain
Don’t leave me out in the rain
Come back and bring back my smile
Come and take these tears away
I need your arms to hold me now
The nights are so unkind
Bring back those nights when I held you beside me

Take back that sad word goodbye
Bring back the joy to my life
Don’t leave me here with these tears
Come and kiss this pain away
I can’t forget the day you left
Time is so unkind
And life is so cruel without you here beside me.

I say: hipp hurray – again.

Onsdag, altså igår, skulle jeg hatt time på dps hos T, men – nok en tlf, T er syk. Blir borte hele uka. GREAT tenkte jeg, nå som jeg virkelig trenger timene.. og skulle jo egentlig vært en psykiater med i samtalen ang medisiner, men jeg turte ikke møte opp for å snakke med henne alene. Har hverken sett henne før, eller vet hva hun heter. Skummelt. Da venter jeg heller til T kommer tilbake, jeg har jo allerede ventet kjempe lenge på å få nye meds, så jeg klarer vel litt til.

Håper virkelig jeg får noe for søvnen min, for jeg har slitt med søvn helt siden ungdomsskolen, og har prøvd alle «milde» preparatene. Melatonin – jævla naturpreparat uten virkning, Vallergan – JÆVLIG hangover, Tolvon – ingen virkning,  Zopiclone – ingen virkning og en jævlig smak i munnen på morgenen osvosvosv. Så kommer vi til de andre, Stillnoct/Zolpidem – Fantastisk virkning, men fastlegen vil ikke skrive ut resept på de til meg. Noe jeg KAN forstå, hvis jeg gidder, for jeg vet at de er vanedannende. Men som jeg prøvde å si til fastlegen: For det er ikke sånn at jeg sliter som verst med søvnen hver fuckings dag, greit jeg sliter med innsovning og at jeg våkner opp hundre ganger i løpet av natten til vanlig, men jeg kjenner det på kroppen de dagene jeg kommer til å streve ekstra for å sove , og det er DA jeg hadde tenkt å ta f.eks en stillnoct, jeg hadde aldri tatt det hver dag, for det trenger jeg ikke. Men NEIDA! Kanskje psykiateren har noen glupe ideer, det gjenstår å se.

Som en del av dere vet, sliter jeg ganske mye for tiden. Noen av dere leste hva jeg skrev på den andre facebooken min, og sånn er det. Er igrunn ikke mer å si. Det er feigt å se på døden som en eneste,enkleste utvei, men når man har strevd mer enn halve livet, så begynner man å bli dritt lei, og man begynner faktisk å se på de enkleste utveiene..


Line Berg

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Peach & Meg

- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.