Diagnoser

Beskyttet: Bak lukkede dører.

Det finnes ikke utdrag siden innlegget er beskyttet.

Når man av andre, får vite ting om seg selv, som man ikke engang visste!

Ja, da var vi i desember da! herreguuud hvor tiden flyr. Jeg sliter med å finne julegaver og stresser rundt som en gal på leting, det er jo trossalt kun TO uker til julaften imorgen. Hjelpeseg.
Har dere noen gavetips? både til gutter og jenter? Altså, for unge voksne, og voksne. Har ikke funnet til pappa enda, ikke til broren min, og det er en del venninner som jeg heller ikke har funnet ut hva jeg skal kjøpe til enda. Så julegavetips mottas med stor takknemlighet :-)
Jeg har enda ikke rukket å pynte til jul, du og du hvor mye som skal skje på en gang. Jobber jo hele tiden føles det ut som. Men det er koselig, jeg trives veldig både på sykehjemmet og på gården :-)
Vi har pynta på sykehjemmet, og hører på julemusikk, så kanskje julestemningen kommer etterhvert??
Nå har jo snøen kommet også, men det ser ikke ut til at den kommer til å bli, desverre.

— så over til litt mer alvorlige ting —

Etter et «nakent» innlegg forrige gang, så vurderer jeg nesten å slette det igjen. Jada, jeg vet at folk flest som har interesse av å lese bloggen min allerede har lest innlegget, men jeg føler meg så blottet, hvis dere skjønner?
Jeg vil jo gi informasjon, og dele noe om meg selv, men alikevel er jeg så redd for å bli sett ned på. At folk ikke skal kunne klare å se den virkelige Line. At de bare ser «Line ja, hun som er psykisk syk». Jeg vil at folk skal vite, jeg vil vise at det GÅR AN å snakke om ting som kanskje er tabubelagte. Jeg mener.. Det å være psykisk syk er jo tabu. Det er flaut, og det skal helst ikke snakkes om. Og det er ikke sånn det skal være! En side av meg vil bevise at det går an å være «normal» selvom man har en stor eller liten last med seg, samtidig så er en del av meg skamfull og flau over det legene og psykologene har bestemt at jeg er, nemlig psykisk syk.

Noen ganger føler jeg at jeg drømmer. Et mareritt hvor noen folk bare har bestemt at jeg ER og skal være den diagnosen de har satt! At diagnosene ikke stemmer, og at jeg ikke er psykisk syk. Men så innser jeg at det ikke er en drøm/mareritt, det er virkeligheten. Jeg har fått diagnoser som jeg kan se langt etter å bli kvitt. Og det er synd, for jeg tenker på den dagen jeg evt kommer til å få barn. Vil det da bli tatt fra meg? Bare fordi jeg har en «skummel» diagnose? Jeg er så redd for fremtiden min, at jeg har lyst til å spy.

En annen ting som bekymrer meg, er måten ting blir gjort på. Jeg fikk for litt siden et brev, samme hvor det var fra, hvor det står FIRE forskjellige diagnoser, som JEG forstod det, er blitt satt på meg. Noe som skremmer meg. Ville ikke DU vite det hvis du hadde fått en alvorlig diagnose?? Man har faktisk KRAV på å få vite dette, men nei da, her må man hale og dra, eller i verste fall, få vite det gjennom andre instanser som ikke har noe med diagnosesetting i det hele tatt! Jeg syns det er både frekt og uhørt at det skal gå an å gjøre noe sånt, og blir en diagnose satt på meg, burde vel JEG være den som først får vite om det?! Syns det er utrolig dårlig gjort å gjøre sånt! man vil jo gjerne vite hva som er galt, og evt forstå litt bedre om hvorfor man er som man er? Ville ikke du følt det samme? Eller er det bare meg som er heeelt på villspor her?

Jeg bare syns det er så ufattelig trist, at man hele tiden skal få vite av ANDRE, noe om en selv, som en ikke visste.

Syns dette ble et rart innlegg. Et innlegg hvor jeg skriver at JEG er psykisk syk. Jeg mener. Når jeg har det bedre enn dårlig, så skjønner jeg ikke hvorfor legene og psykologene kaller meg psykisk syk. Er jeg virkelig det? – tenker jeg. Jeg kan jo ikke være det, jeg? Det finnes jo maaange der ute som har det mye verre enn meg. Uff!

Verden er et hardt sted å leve. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne flytte til mars, og bo der sammen med alle marsmennene. Verden er vanskelig, og jeg skjønner meg ikke på den innimellom.

Én ting jeg er veldig glad for, er at jeg har så mange rundt meg som vil hjelpe. Selvom det noen ganger kan bli litt vel mye med hjelp både i huet og ræva. Jeg er så heldig at jeg har mange fine folk rundt meg, som virkelig viser at de bryr seg. Selvom noen av de er betalt for å bry seg, så er jeg så -kall det gjerne naiv? at jeg kjøper den, jeg tror på de. Jeg har veldig vanskeligheter med å stole på folk, fortelle de hvordan ting virkelig er, og hvis noen så mye som svekker den tilliten så mye som en centimeter, DAA!!! Innerst inne TROR jeg at de som er betalt for å bry seg ikke tjener noe på å svekke tilliten min. Det gjør bare at jeg trekker meg mer og mer inn i min lille boble, og til slutt nekter å komme ut av den! Så hvis det er det dere vil oppnå (jeg tviler ikke på at dere leser bloggen min!), så lykke til. Da kommer dere til å sykeliggjøre meg enda mer, selvom jeg noen ganger føler det er det dere prøver å gjøre med meg.

Det var min takketale!
da sier jeg god natt, og sov godt til alle <3 - Line Berg

Schizoaffektiv lidelse.

Hei!

Som noen av dere vet, så har jeg en diagnose som heter Schizoaffektiv lidelse. Så jeg tenkte å skrive litt om hva det innebærer og litt forskjellig info.

Schizoaffektiv lidelse er en psykiatrisk diagnose som beskriver en psykisk lidelse karakterisert ved tilbakevendede episoder med elevert eller depressivt humør, eller ved samtidig elevert og depressivt humør, som veksler med, eller oppstår samtidig med sanseforvregninger.

Generelle kjennetegn
Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide, bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter, er typisk. Inndelingen i den depressive og bipolare typen er basert på hvorvidt den rammede noen gang har hatt en manisk, hypomanisk eller blandet episode. Symptomene starter vanligvis i tidlig voksenalder, ofte mellom 16- og tredveårsalder, mens diagnostisering før 13-årsalder er sjeldent.
Diagnosen er basert på pasientens selvrapporterte erfaringer og observerte oppførsel. Ingen nåværende laboratorietester av schizoaffektiv lidelse eksisterer. Som gruppe har personer med schizoaffektiv lidelse bedre prognose enn personer med schizofreni, men verre eller omtrent samme prognose enn personer med bipolar lidelse.
Genetikk, tidlig utvikling, nevrobiologi, psykologiske og sosiale prosesser er viktige medvirkende faktorer. Noen rekreasjons- og reseptmedisiner kan utløse eller forverre symptomer. Ny forskning fokuserer på den nevrobiologiske rollen, men ingen enkel organisk årsak er funnet.

Behandling er antipsykotisk medisin kombinert med stemningsstabiliserende medisiner eller antidepressiva, eller begge. Psykoterapi og faglig og sosial-psykiatrisk rehabilitering er også viktig for bedring. Ved tilfeller der det er en risiko for en selv eller andre, kan korte ufrivillige sykehusinnleggelser være nødvendig.
Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid, fattigdom og hjemløshet, er vanlig. Gjennomsnittlig levealder for personer med lidelsen er kortere enn personer uten, på grunn av økte fysiske helseproblemer og en høyere selvmordsfrekvens.

Kjennetegn og symptomer
Schizoaffektiv lidelse begynner vanligvis i sen ungdom og tidlig voksenalder, selv om det har blitt diagnostisert (veldig sjeldent) i barndommen. Disse er kritiske perioder i en persons sosiale og faglige utvikling som kan bli alvorlig avbrutt av sykdomsutløsningen.
Schizoaffektiv lidelse er en psykisk sykdom karakterisert ved tilbakevendende episoder med humørsvigninger og psykose. Psykose er definert som paranoia, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Humørsvigninger er definert som perioder med klinisk depresjon, blandede episoder og maniske episoder. Mennesker med lidelsen kan erfare psykotiske symptomer før, under eller (vanligvis) etter deres depressive, blandede eller maniske episoder.
Lidelsen tenderer å være vanskelig å diagnostisere fordi symptomene ligner andre lidelser med elevert humør og psykotiske symptomer som bipolar lidelse med psykotiske innslag, tilbakevendende depresjon med psykotiske innslag og schizofreni.
Det er mange likheter mellom schizoaffektiv lidelse, schizofreni, bipolar lidelse med psykotiske innslag og tilbakevendende depresjon med psykotisk innslag. Hovedlikheten er at det i alle tre lidelser oppstår psykose samtidig med humørsvigninger.

Diagnose
Diagnosen er basert på personens selvrapporterte opplevelser samt avvik i adferd rapportert av familiemedlemmer, venner eller kolleger, til en psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom eller klinisk psykolog i en klinisk vurdering. En liste med kriterier må oppfylles for å bli diagnostisert. Dette avhenger både av tilstedeværelsen og varigheten av visse tegn og symptomer.
Som omtalt ovenfor er det flere psykiske lidelser som kan ha et tilsvarende omfang av psykotiske symptomer. Disse er bipolar lidelse med psykotiske trekk, depresjon med psykotiske trekk, schizofreni, rusutløst psykose, kort rusindusert psykose og schizofreniform lidelse. Disse lidelsene må utelukkes før schizoaffektiv lidelse kan diagnostiseres.

Behandling
Behandling av schizoaffektiv lidelse består av en kombinasjon av medisin, psykoterapi og psykososial rehabilitering fokusert på bedring eller symptommestring, avhengig av pasientens individuelle situasjon.
En autorisert psykiater kan skrive resept på (vanligvis kombinasjoner av) medisin til personen. Hver enkelt person reagerer forskjellig på medisiner. Medisiner som vanligvis brukes for å behandle schizoaffektiv lidelse er listet nedenfor.

Mot psykotiske symptomer er fortrinnsvis en, men noen ganger to nevroleptiske medisiner preskribert. Eksempler på nevroleptisk medisin inkluderer følgende:
Olanzapin (Zyprexa)
Risperidon (Risperdal)
Quetiapin (Seroquel)
Aripiprazol (Abilify)
Ziprasidon (Geodon)
Amisulprid (Solian)

Mot maniske symptomer kan stemningsstabiliserende medisiner bli preskribert sammen med nevroleptika. Eksempler er:
Litium
Carbamazepin (Tegretol)

Mot depresjon kan antidepressiva bli preskribert sammen med et nevroleptika. Eksempler er:
SSRI antidepressiva (inkluderer Prozac og Zoloft, blant andre)
Lamictal (stemningsstabiliserende med antidepressiv virkning)

Prognose
Personer med schizoaffektiv lidelse har generelt bedre prognose enn de med schizofreni, og omtrent den samme eller verre (den depressive undergruppen har den minst fordelaktige prognosen) enn de med bipolar lidelse. Det er viktig å notere seg at individuelle utfall kan være bedre enn de sitert ovenfor, siden disse prognosene er basert på statistiske gjennomsnittsverdier på en stor gruppe pasienter.
Som ved kroniske lidelser er medvillighet til medisiner viktig, spesielt siden mer enn en type medisin ofte blir preskribert. Psykiatrisk rehabilitering spiller en viktig rolle i å maksimere den enkeltes sjanse til å bedres, som kan resultere i en bedre prognose.

*Fant du dette innlegget interessant? JA/NEI?
*kjenner du noen med/har du denne diagnosen?
*har du noen spørsmål ang meg og denne diagnosen?

Her er det bare å komme med kommentarer og spørsmål :-)

- Line Berg

I cant take this anymore

Tårene triller.
Hvor skal jeg gjøre av meg? Hva skal jeg gjøre?! Hvor skal jeg gå?
For real. I just cant take this anymore. Those nightmares. They scare me to death :’(

Tårene triller fortsatt.
Hva vil det bli av meg?

Får piller omtrent trøkt opp i ræva, og jeg er IKKE meg selv.
Det verste er at jeg VET hvordan jeg skal bli meg selv igjen – men det kommer ikke på tale i følge de. Jeg får ikke LOV til å være meg selv. Misforstå meg rett, det er ingen som har sagt rett ut at jeg ikke får være meg selv, men når jeg sier hva som kan gjøre at jeg kommer til meg selv igjen, blir jeg sett på som en raring som ikke vet noen ting, føler jeg. Altså, jeg vet jo alt, alt det som handler om meg selv,kan jeg ALT om. Men hvem skal jeg være da?? The girl with no words? Jenta som bare sitter å ser på de andre som prater, har det gøy, tuller og tøyser? Har jo trossalt selektiv mutisme som diagnose, og det plager meg. DET ER IKKE DET SOM GJØR AT JEG IKKE ER MEG SELV!!!!!! Jeg vil være meg selv. Jeg savner den jenta jeg pleide å være. Jenta som kom med frekke tullete kommentarer, kunne finne på å monge midt utti gata, impulsen har jeg fortsatt – og takk og lov for det!! De sier vi må jobbe med å få meg tilbake til meg. Men hvor lenge må vi jobbe med dette da? Det er NÅ jeg trenger å være meg selv. :’(

Er så frustrert. Tårene triller fremdeles.
Why me? Hvorfor??
Kunne jeg ikke bare slippe unna med å være den unormale frekke jenta so turte å stå for det hun sa? Hun som klarte å snakke, le, gråte, bli sinna? Hun som fant på det meste, og fantasien gikk helt bananas. Men neeeiii, for min del så skulle det gå enda lenger. Jeg skulle bli psyk. JIPPII.
Jeg blir jo sinna og gråter fremdeles, jeg kan le, men det er når det tvinges frem, omtrent. Jeg vil føle lykke, jeg vil bli suksessfull, klare å snakke om alt fra vanlige ting, til vanskelige ting, jeg vil kunne le uten å putte opp et falskt smil, jeg vil spise, uten å bli feit pga bivirkninger av medisiner og piss..

HVORFOR MEG???!
HVORFOR??

Min nye diagnose.

Jeg har bestemt meg for å fortelle dere om min nye diagnose.
Det har vært en helvetes lang utredning, masse spørsmål og svare på, men nå er svaret der. Jeg har fått svar på hva det er som feiler meg. Det føles litt godt å ha et navn på det, for da kan jeg lese litt om det selv, lære litt selv, og andre kan også lese og lære, og få litt svar på hvorfor jeg er som jeg er.

Diagnosen jeg fikk er: Schizoaffektiv Lidelse.

Litt info om denne diagnosen:
schizoaffektiv lidelse, alvorlig psykisk lidelse (psykose) kjennetegnet ved samtidig forekomst av symptomer og tegn både på schizofreni og bipolar lidelse. Symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg samtidig som personen er hørselshallusinert i form av kommenterende stemmer slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha paranoide symptomer uten schizofrent preg og fremby bevegelsesforstyrrelser (sykloide psykoser). Biologiske forhold antas å spille en stor rolle årsaksmessig, sml. bipolar lidelse og schizofreni. Før de blir syke synes personene å være rimelig friske slik man ofte ser det ved bipolar lidelse. Antallet nye tilfeller i Norge er usikkert (3–56 per 100 000 innbyggere per år). Forløpet er en mellomting mellom schizofreni og bipolar lidelse. Behandlingen vil vanligvis være som ved bipolare lidelser, men det er ofte behov for tillegg av nevroleptika.
(Kilde: Snl.no)

Kjenner du noen med denne diagnosen, eller har du den kanskje selv?
Hva er dine erfaringer? Medisiner? Fortell.

Litt random nå for tiden..

Dagene går, og den siste dagen med min behandler T nærmer seg med stormskritt. 27 april er dagen.
Jeg gruer meg. Nei.. Jeg gruer meg veldig faktisk. Hva gjør man på en sånn siste-samtale?
Hvis din behandler hadde sluttet, hadde du gitt h*n en gave? Evt hva ga du? Jeg har tenkt litt på det at jeg vil gi henne en liten ting som minner om meg.. Noen tips om hva det kunne vært?

Hun har nå ferie, og jeg skal ikke dit før den siste samtalen.
En annen ting jeg gruer meg til er hva som skjer etterpå. Hvordan type tilbud jeg blir tilbudt, hva jeg ønsker selv, osv. For siden jeg ikke har fått forskjellige tilbud enda, vet jeg heller ikke hva jeg skal ønske meg. Det er litt vanskelig å ønske seg noe når man ikke vet. Jeg vet jo èn ting jeg kunne tenkt meg såklart, men vet ikke om det er det optimale for meg.. Jeg er forvirra. Rett og slett. Og alt skal bestemmes den siste samtalen. GAAH!

En siste ting er at jeg endelig har fått en diagnose. Jeg har jo holdt på med en helvetes lang utredning med mye surr.
Hvis noen er interessert i å vite hva det er, og kanskje litt info om det, si ifra, så kan jeg sikkert lage et eget innlegg om det. Let me know!

Nå er det farmen og kyllinglår :-)
Peace :*

var på dps idag – finally.

Endelig var T tilbake. Men det måtte jo være noe, selvfølgelig, så da jeg kom ned på dps’en sa kontordamen at T var litt forsinket, men at hun kom så fort  som mulig. Der satt jeg da, en halvtime å ventet. Jeg som er ganske unstable i humøret for tida, satt jo selvfølgelig å irriterte meg grønn over det…noe T merket. Det var også litt rart å komme tilbake dit, etter 3 uker ca(?) uten samtale, så det ble litt som å starte fra nytt. Eller ikke fra nytt, men det blir rart…klarer ikke å forklare. :p

Vi snakket først litt om hvordan ting går, og hun så på hele meg at ting går ikke bra, alikevel respekterte hun da jeg sa jeg ikke ville snakke om det mer, og vi gikk over til «utredningen», og tusen spørsmål om hvordan ting er. Det tykke heftet hun satt med da… Helst ønsket jeg at jeg kunne fått det med meg hjem siden jeg føler jeg klarer å svare litt bedre på spm da, men jeg sa det ikke, så hun leste opp, og jeg svarte så godt jeg kunne.

Mot slutten av timen snakket vi litt om neste time, torsdag 28/10 som da er med den nye legen på kokkoheimen, og skal være med i samtalen ang medisiner. Gruer meg som F, men jeg gleder meg til å prøve noe nytt, som kanskje fungerer på de vanskene jeg har…Håper bare jeg klarer å fortalt alt..

Nå sitter jeg og pusene mine å slapper av. Vi ser på Lille Miss Amerika. Ååååh som jeg hater det programmet..

Snart ny diagnose.

Idag brå-våknet jeg kl 13.00 og kom på at, FAEN, jeg har time på DPS kl 13.30, så jeg lå 5 min før jeg spratt opp opp av senga, kledde på meg, fiksa håret og heiv meg på sykkelen nedover. Sykla som et helvete, mildt sagt, og jeg kom faktisk 4 min før tida! Hahah! :) REKORD!

Jeg var jævelsk-trøtt da jeg kom dit, som visstnok var veldig tydelig, siden T kommenterte det. Hahahaha.
Derfor gikk timen idag ganske trått. Det skal jeg innrømme.

Vi snakket om diagnoser og symptomer, og hun lurte på om jeg syns det var viktig å finne ut hva  det er med meg, og om jeg noen gang hadde tenkt tanker om hva som kunne feile meg. Såklart vil jeg finne ut av dette, ikke bare for å ha en diagnose å blafre rundt med (for det er ikke tilfellet), men for å kunne bli litt bedre kjent med meg selv, hvilke rettigheter jeg har etter å ha fått en diagnose, og man får bedre hjelp tror jeg – hvis man vet hva det er man behandler. Plus at jeg tror det blir lettere for de rundt meg å få et navn på dette, slik at de også kan lese litt om hvordan det er for meg, hva de rundt meg kan gjøre, og alt det, dere forstår meg, det er jeg sikker på!
Såklart har jeg hatt mine tanker om hva som kan feile meg, eller om det virkelig er noe galt med meg. Hvem har vel ikke tenkt tankene er det jeg, eller verden som er gal? , hvorfor er jeg ikke som alle de andre? , hvorfor oppfører jeg meg på denne måten? og hvorfor passer jeg ikke inn?

Fokuset vårt fremover er hvertfall hovedsaklig å finne ut hva det er med meg. Hvilket navn, hviken diagnose, hvilken bås. Det blir spennende, men vanskelig. T har fått svar på kjempe masse allerede, både fra de rundt meg, og fra meg selv, men hun har så mange spørsmål igjen å få svar på, så hun skal sende meg en mail hvor jeg skal svare litt, hvis jeg får det til. Jeg gleder meg bare til å bli ferdig!


Line Berg

Et lite (stort?) pip fra meg.

Det er en stund siden jeg har skrevet her nå, ja, men ikke stopp å stikk innom bloggen min for det om. Jeg har bare hatt en periode hvor jeg har hatt mye i tankene, og jeg har ikke hatt ork til å logge meg på dataen. Jeg har vært (og er enda) kjempe sliten av for lite søvn, «mye» jobbing og sosialisering, og jeg blir sliten av alt som foregår inni meg. Det gjør at jeg har vært en del syk fra jobben, sover lenge om morgenen, og holder meg hjemme. Dette kan gjøre at jeg mister lærlingplassen, når jeg er så mye borte, men å jobbe 80% er kjempe slitsomt, når man har en tilleggspakke under kategorien ‘psykisk syk’. Jeg skylder ikke på at det er kun derfor, men denne tilleggspakken er kjempe slitsomt å drasse rundt på.

Ja, jeg sliter litt mer enn vanlig for tiden. Det er som en bergogdalbane, hvor jeg enten sitter i kjelleren,eller er helt oppi skyene. Men jeg sier det går greit, og lever i troa om at jeg selv skal tro på den løgnen.
Jeg lurer på om de finner ut hva som feiler meg snart. Ikke at det er så viktig å ha navn på alt man sliter med, men jeg innbiller meg at det er lettere å behandle det som feiler meg, hvis man vet HVA det er. Jeg har jo fått en pekepinn – personlighetsforstyrrelse. Men vet ikke om det blir det, eller hvilken enda.

Jeg har vært 4 uker (?) uten samtale med behandleren min på DPS. Og jeg merker det utrolig godt. Selvom jeg ikke er så flink med ord, og er mest stille i samtalene, hender det det hjelper å bare være der å la hun lede samtalen, uansett prater jeg jo litt, da. Jeg er ikke heeelt som en taus østers. Imorgen skal jeg i samtale på DPS’en, og jeg gru-gleder meg, både fordi det er lenge siden sist, og fordi jeg har for mye jeg vil fortelle til at jeg kommer til å klare å fortelle alt..

Jeg har lovet dere et innlegg om babyene mine – dvs kattungene mine! <3
Det kommer – det kommer! :) Jeg har også tenkt på å lage en konkurranse etterhvert, som innebærer litt kunnskap om bilderedigerings program, er det noen som hadde vært keen på å blitt med?

Peace,
<3

avtale m psykologen ++

Idag skulle jeg egentlig vært på jobb, men jeg har vært helt utslitt siden tirsdag, og jeg blir fysisk sliten når jeg er psykisk sliten. Så jeg sa ifra om at jeg var syk idag. Helt greit, har følt meg som kake, har vært kvalm osv, så det var godt å være hjemme å slappe av.

Var hos psykologen idag, og rett før vi skulle ende timen, begynte hun å snakke med alvorlig stemme. Vi hadde nettopp pratet om at jeg har veldig svingninger i humøret, og vi har en skriftlig avtale hvor jeg og henne har skrevet under på :-/ husker ikke akkurat hva det står, men det står at jeg MÅ si ifra hvis jeg har tanker om å skade meg eller ta livet mitt. Og det var det hun begynte å snakke om med alvorlig stemme på slutten. Og hun spurte om jeg kunne love at jeg sa ifra hvis jeg hadde noen sånne tanker, og jeg svarte ikke. Hvordan kan jeg love noe sånt? Jeg klarer såvidt å fortelle hva jeg føler, så hvordan skal jeg klare å si ifra om noe sånt? Og itillegg hva skal hun gjøre med de tankene?? Jeg mener.. Det går jo ikke ann å «snakke bort» sånne følelser.
Mine handlinger er mitt valg. Jeg mener ikke at jeg IKKE vil ha hjelp, jeg vil jo det, men hvis jeg har tanker om SS så hjelper det ikke å snakke det bort, for tankene om å gjøre det går ikke bort, jeg gjøre dèt for at trykket skal lette…

Er det noen som har forslag til hvordan jeg kan klare å si ifra når jeg har sånne tanker?
Jeg vet at skrive er en mulighet, men jeg klarer ikke å ordlegge meg (å da kan jeg skylde på diagnosen min: Språkvansker)

Også må jeg takke for en koselig kveld hos Martine på tirsdag, hvor også Kristine var <3
Det var kjempekos.

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Peach & Meg

- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.