Sterke meninger

Når man av andre, får vite ting om seg selv, som man ikke engang visste!

Ja, da var vi i desember da! herreguuud hvor tiden flyr. Jeg sliter med å finne julegaver og stresser rundt som en gal på leting, det er jo trossalt kun TO uker til julaften imorgen. Hjelpeseg.
Har dere noen gavetips? både til gutter og jenter? Altså, for unge voksne, og voksne. Har ikke funnet til pappa enda, ikke til broren min, og det er en del venninner som jeg heller ikke har funnet ut hva jeg skal kjøpe til enda. Så julegavetips mottas med stor takknemlighet :-)
Jeg har enda ikke rukket å pynte til jul, du og du hvor mye som skal skje på en gang. Jobber jo hele tiden føles det ut som. Men det er koselig, jeg trives veldig både på sykehjemmet og på gården :-)
Vi har pynta på sykehjemmet, og hører på julemusikk, så kanskje julestemningen kommer etterhvert??
Nå har jo snøen kommet også, men det ser ikke ut til at den kommer til å bli, desverre.

— så over til litt mer alvorlige ting —

Etter et «nakent» innlegg forrige gang, så vurderer jeg nesten å slette det igjen. Jada, jeg vet at folk flest som har interesse av å lese bloggen min allerede har lest innlegget, men jeg føler meg så blottet, hvis dere skjønner?
Jeg vil jo gi informasjon, og dele noe om meg selv, men alikevel er jeg så redd for å bli sett ned på. At folk ikke skal kunne klare å se den virkelige Line. At de bare ser «Line ja, hun som er psykisk syk». Jeg vil at folk skal vite, jeg vil vise at det GÅR AN å snakke om ting som kanskje er tabubelagte. Jeg mener.. Det å være psykisk syk er jo tabu. Det er flaut, og det skal helst ikke snakkes om. Og det er ikke sånn det skal være! En side av meg vil bevise at det går an å være «normal» selvom man har en stor eller liten last med seg, samtidig så er en del av meg skamfull og flau over det legene og psykologene har bestemt at jeg er, nemlig psykisk syk.

Noen ganger føler jeg at jeg drømmer. Et mareritt hvor noen folk bare har bestemt at jeg ER og skal være den diagnosen de har satt! At diagnosene ikke stemmer, og at jeg ikke er psykisk syk. Men så innser jeg at det ikke er en drøm/mareritt, det er virkeligheten. Jeg har fått diagnoser som jeg kan se langt etter å bli kvitt. Og det er synd, for jeg tenker på den dagen jeg evt kommer til å få barn. Vil det da bli tatt fra meg? Bare fordi jeg har en «skummel» diagnose? Jeg er så redd for fremtiden min, at jeg har lyst til å spy.

En annen ting som bekymrer meg, er måten ting blir gjort på. Jeg fikk for litt siden et brev, samme hvor det var fra, hvor det står FIRE forskjellige diagnoser, som JEG forstod det, er blitt satt på meg. Noe som skremmer meg. Ville ikke DU vite det hvis du hadde fått en alvorlig diagnose?? Man har faktisk KRAV på å få vite dette, men nei da, her må man hale og dra, eller i verste fall, få vite det gjennom andre instanser som ikke har noe med diagnosesetting i det hele tatt! Jeg syns det er både frekt og uhørt at det skal gå an å gjøre noe sånt, og blir en diagnose satt på meg, burde vel JEG være den som først får vite om det?! Syns det er utrolig dårlig gjort å gjøre sånt! man vil jo gjerne vite hva som er galt, og evt forstå litt bedre om hvorfor man er som man er? Ville ikke du følt det samme? Eller er det bare meg som er heeelt på villspor her?

Jeg bare syns det er så ufattelig trist, at man hele tiden skal få vite av ANDRE, noe om en selv, som en ikke visste.

Syns dette ble et rart innlegg. Et innlegg hvor jeg skriver at JEG er psykisk syk. Jeg mener. Når jeg har det bedre enn dårlig, så skjønner jeg ikke hvorfor legene og psykologene kaller meg psykisk syk. Er jeg virkelig det? – tenker jeg. Jeg kan jo ikke være det, jeg? Det finnes jo maaange der ute som har det mye verre enn meg. Uff!

Verden er et hardt sted å leve. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne flytte til mars, og bo der sammen med alle marsmennene. Verden er vanskelig, og jeg skjønner meg ikke på den innimellom.

Én ting jeg er veldig glad for, er at jeg har så mange rundt meg som vil hjelpe. Selvom det noen ganger kan bli litt vel mye med hjelp både i huet og ræva. Jeg er så heldig at jeg har mange fine folk rundt meg, som virkelig viser at de bryr seg. Selvom noen av de er betalt for å bry seg, så er jeg så -kall det gjerne naiv? at jeg kjøper den, jeg tror på de. Jeg har veldig vanskeligheter med å stole på folk, fortelle de hvordan ting virkelig er, og hvis noen så mye som svekker den tilliten så mye som en centimeter, DAA!!! Innerst inne TROR jeg at de som er betalt for å bry seg ikke tjener noe på å svekke tilliten min. Det gjør bare at jeg trekker meg mer og mer inn i min lille boble, og til slutt nekter å komme ut av den! Så hvis det er det dere vil oppnå (jeg tviler ikke på at dere leser bloggen min!), så lykke til. Da kommer dere til å sykeliggjøre meg enda mer, selvom jeg noen ganger føler det er det dere prøver å gjøre med meg.

Det var min takketale!
da sier jeg god natt, og sov godt til alle <3 - Line Berg

Psykisk syk – men ikke mindre menneskelig.

Hei.

I dette innlegget tenkte jeg å ta opp et viktig tema – psykisk helse!
jeg vil også ta for meg bladet psykisk helse, som fåes kjøpt hos bladkongen – det kan også abonneres på.
Psykisk helse er et blad (tidsskrift) som blir utgitt av Rådet for psykisk helse, og bladet kommer ut fem ganger i året.

Psykisk helse er generelt hvordan man har det. Vennskap, lykke, stress, depresjon, angst, selvfølelse, sorg og uro, til panikkangst, eller psykoser som betyr at du får vrangforestillinger og mister kontakten med virkeligheten, vold og overgrep.
Alle har en psykisk helse – noen sliter bare mer enn andre.
I dette bladet kan du lese interessante reportasjer og intervjuer. Du kan få tips og råd til hvordan mestre de forskjellige tingene du sliter med, og hvordan vi kan hjelpe andre til å få det bedre.

«Faste spalter er blant andre leserinnlegg, kronikker, spør oss, bokanmeldelser, i tillegg til nyheter om forskning og behandling. Psykisk helses formål er å skape åpenhet og øke kunnskapen i befolkningen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.»

Det å være psykisk syk er en utfordring i hverdagen, og det er veldig tabu å slite. Noen opplever psykiske plager og vi kan rammes i ulike faser av livet.
Mange tror at oss psykisk syke er farlige, og vi omtales som «gærne». Men vi er ikke annet enn mennesker alle sammen. Trist å vite at noen blir redde når de hører om psykdom, og at vi er psyke. Mange holder avstand, og vil ikke ha kontakt med oss. Derfor er det viktig for meg å sette dette i lyset, og fortelle at vi er faktisk som alle andre, vi har bare litt ekstra bagasje. Dette har mye med uvitenhet å gjøre, det er derfor så viktig som mulig at man er åpen og ærlig med det å slite psykisk. Fortell at det er ikke farlig å slite, og vi er ikke dårligere mennesker av den grunn. Vi har massevis av ressurser, innsikt og evner som alle andre, og vi har nok av humor, medmenneskelighet og empati.

Vær så vennlig – Ikke døm boka på omslaget.

For noen blir den psykiske helsen en ekstra belastning, og fører til symptomer som for mange kan være svært selvdestruktive. Noen begynner med tvang, selvskading, rus eller utvikler spiseforstyrrelser.

Hvis du er bekymret for at du eller noen du kjenner kan ha en psykisk lidelse, kan du få hjelp fra;
- fastlegen:
De fleste med psykiske problemer blir behandlet hos fastlegen, hvor de kan tilby behandling for lette og moderate psykiske lidelser, både ved hjelp av samtaler og medisiner
- legevakt:
Dersom du trenger hjelp, men ikke får kontakt med fastlegen din, kan du ta kontakt med legevakten, hvor de tar seg spesielt av akutte skader, sykdommer og problemer. Noen større byer har også psykiatrisk legevakt.
- psykisk helsearbeid i kommunen:
Dersom du trenger det, skal psykisk helsearbeid i kommunen kunne gi støtte og behandling til personer som har psykiske problemer. De kan hjelpe til med å skaffe egen bolig, ulike aktivitetstilbud, økonomisk veiledning, bistand til arbeid og utdanning i tillegg til ulike behandlingsopplegg. Tjenestene skal være tilpasset ditt behov.
- spesialisthjelp:
Fastlegen vurderer om du trenger hjelp fra spesialist. Det kan du få enten ved et distriktspsykiatrisk senter eller hos privatpraktiserende psykolog/psykiater.

I kritiske eller livstruende situasjoner skal du straks ringe øyeblikkelig hjelp på telefonnummer 113.
Forklar hva som har skjedd, hvilken adresse du ønsker hjelpen til, og hvilket telefonnummer du ringer fra.
Hvis situasjonen ikke er akutt, det vil si at det ikke er fare for liv og helse, kan du kontakte fastlege eller din nærmeste legevakt.

Husk; det er ingen skam å slite!
For en del av de som sliter, kan det være godt å snakke med noen som har vært/er i samme situasjon, og mange gjør det ved å søke etter blogger eller lese i blader som omhandler psykisk helse. Ingen skal måtte føle den tunge ensomheten, det kan da være godt å finne et forbilde, eks en med samme diagnose, som lever et fullt fuksjonelt liv.

Aldri aldri gi opp!
DU er verdt noe.

Sandetun/sykehjem/jobb og sverige

Jaddaaa. Håpet om en tidlig vår ble brått borte da det begynte å snø..
Tjohei hvor glad jeg ble. Nei.

Dee lurer sikkert på hvordan det gikk på møtet på sandetun?
Joda, det gikk forsåvidt greit. Jeg er ikke en sånn person som er super glad i møter ogsånt, så jeg fikk ikke sagt alt jeg ville si. det er akkurat som om alt blokker ut. vet ikke hva jeg skal si, før jeg får tenkt litt på det, og DA kommer svaret. Skal begynne å jobbe på skjermet enhet, en avd med 12 pasienter, hvor det er delt opp i to sider med 6 pas og to som jobber på hver side. Fikk møte hun som skal være veilederen min, og hun virka superkoselig. Det så skikkelig koselig ut der, og rutiner og aktivisering var heeelt annerledes enn på sykehjemmet her i by’n. Her var det fokus på aktivisering, som å kaste ball, spille yatzy, kort, gå turer, synge osv, noe som er helt uvant for meg siden det er NADA aktivisering der jeg jobbet før. Vi gikk turer, innimellom, når det var tid. Jeg tror det er mye det man gjør det til selv, altså, man må prioritere. Som avd lederen på sandetun sa, så bruker de ikke tvang, så om man får dusjet en pas midt på natta, så gjør man det, man tvinger ikke pasienten til å dusje på morningen fordi det er det som står på planen. Hele poenget er å oppmuntre, ikke bruke tvang.

Jeg gleder meg hvertfall veldig til å begynne der. Eneste kjipe er at jeg må ta ut piercingene i leppene mine, pga hygiene, noe jeg både skjønner og ikke skjønner. Kan ikke fatte at det er mer hygienisk bra å ta ut piercingene å ha et åpent hull der, enn det er å ha piercingene der. Men men, man skal vel ikke skjønne alt heller.
Skal begynne tirsdag 2 april, halv 8. Da skal jeg møte ei dame hvor jeg skal skrive under taushetsplikt, få nøkler og hun skal vise meg garderoben. Håperhåper jeg får skap plass så jeg slipper å ta med meg sko og div frem og tilbake.

Har enda ikke fått kjøpt meg sko til å ha på sykehjemmet, enda jeg var på maaange sportsbutikker i sverige igår å kikka. De hadde kanskje ET PAR sandaler på fire sportsbutikker jeg var innom, og de skoene som var luftige, kosta flesk. Jeg er ute etter enten sandaler eller joggesko med gode såler og som er luftige, fordi det blir mye gåing og tråkking rundt, da blir det varmt og klamt om jeg skulle hatt vanlige joggesko. Så om noen har tips til sko, så tar jeg imot med stoor takk. :)

Jadda. :)
Ellers var jeg i sverige igår da. Kjøpte en og en halv rull med snus (ville ikke ta med meg aaalt for mye over kvota – politi angst:p haha), mye kjøtt og deilige treats. Handlet veldig lurt, syns nå jeg da, og brukte ikke alt for mye penger heller. Også kjøpte jeg meg en topp og et skjørt på new yorker.
Vi var veldig uheldige med reisen da, når vi skulle til horten,så var det kø ut av ville helvete, fordi det var en ulykke i hemtunellen eller hva den het, og omkjøring via horten, da vi kom til mosseferga, så var det tuuusen biler som skulle ta ferga, så vi venta i halvannen time eller noe for å komme med på båten. Da vi skulle hjem rakk vi akkurat ikke 22-båten, så vi måtte vente til 23-båten kom. Snakk om uflaks!

Var så sliten igår at det gikk ut over dagen idag. Har sovet mesteparten av dagen :p
Eller,sov av og på frem til kl 17, så måtte jeg få med meg idol reprisa, lagde meg mat etter det, også så jeg litt på the L word. Nå er det full slækkings med godis og pepsimax.

Imorgen vet jeg ikke hva jeg skal.
Har ingen planer gitt. Så vi får se hva dagen bringer :)

Håper dere har en fin helg alle sammen. Hjertehjerte. :)

Kunne ønske livet smilte til meg også.

Jeg har vært igjennom helvete, mildt sagt.
Men nå plutselig har jeg fått det bra og trenger mindre samtaler. Jeg har det fint og flott, alt er bra og livet er herlig. Nei. Det funker ikke sånn. Jeg strever enda.

Jeg smiler og ler, og håper folket rundt meg skal tro på det.
Det verste er at de faktisk tror på det.
Egentlig er jeg litt glad for at de kjøper den, fordi skuffelsen kommer til å bli stor hvis de finner ut at ting egentlig ikke er OK. Litt ironisk da, at jeg legger dette ut på en åpen blogg, men.

Innerst inne er jeg tappet for energi, emosjonell og fucked up, mens det man SER er en glad, livlig jente, som smiler og ler. Jeg har en indre uro i kropp og sinn som gjør at jeg ikke takler å være alene, og derfor må finne på noe hele tiden. Det er slitsomt i lengden, og jeg vil gjerne klare å plante ræva godt ned i sofaen å bare slappe av, men det går bare ikke. Jeg går egentlig bare å venter på det store smellet, for det kommer til å komme, bare vent.

Jeg kunne ønske livet smilte til meg også, bare smilt litt iallefall.

Jeg ser jo at jeg mestrer ting jeg ikke mestret før, og jeg får skryt av det positive jeg gjør på jobben. Det er veldig godt, å få tilbakemeldinger på det man gjør bra. Jeg mestrer å stå opp, ta buss og tog, gjøre mine arbeidsoppgaver, og føle at jeg har gjort de BRA, men alikevel er det noe som mangler. NOE MANGLER, men jeg aner ikke hva! Livsgnisten kanskje?

Uansett, så trives jeg utrolig godt på jobben. Fine mennesker, dyr og omgivelser. Jeg har fått blitt kjent med så mange forskjellige dyr med forskjellig personlighet, og det er herlig. Jeg mestrer også nå å ri og ikke minst sale på. Kunne ikke vært mer stolt. Jeg har lært så utrolig mye av de jeg jobber med, og jeg elsker når jeg virkelig får til det jeg har lært.

En ting jeg mislykkes i, er å være meg selv. Den gamle gode Line som lo høyest av alle, pratet på inn og ut-pust, var ikke redd for noe, og tok utfordringer på strak arm.
Og jeg er redd jeg aldri kommer til å være henne igjen.
Nå er jeg bare den stille Line som smiler og ler, og det er trist. Trist at jeg ikke skal få lov til å være meg selv. Jeg vil så gjerne være sosial, fortelle og dele ting med andre, men jeg analyserer hvert eneste ord jeg har tenkt å si, og konklusjonen blir da at jeg heller holder kjeft i frykt for at andre skal tro jeg er en komplett idiot. De fleste tror vel jeg er sosialt tilbakestående, men her er sannheten, servert på sølvfat. JEG TROR JEG ER STOKK DUM, og tror også derfor at jeg ikke har no nyttig å bidra med. Der har du det. Værsågod, verden!

Nå er det vel tid for å slutte å skrive. Deilig å få det ut!
Takk til dere som leser. Det betyr kjempe masse.
Legg gjerne igjen en klem, det trenger jeg <3

Beskyttet: frustrasjonen kommer ut..

Det finnes ikke utdrag siden innlegget er beskyttet.

Verdensdagen mot selvskading!

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene.

For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin.

Self injury awareness. Have a heart.. Make people aware by wearing orange ♥

~ please dont hate me because i cut, love me because i’m trying to stop. ~

DU ER IKKE ALENE!!

«ekte» venner.

Viser til dette innlegget: Jeg (tror) jeg tar hintet!

Nok en tid er forbi, og jeg føler ingenting er bedret. Jeg må få dette ut av systemet. Mange mener jeg kanskje er barnslig og overreagerer med dette innlegget, men det ligger mye mer bak enn bare det jeg skriver.
Jeg sitter fortsatt hjemme, ingen tar kontakt med meg. Det er fortsatt alltid jeg som må kontakte folk (med FÅ unntak). Føler nesten som at folk er redde for meg, eller ikke orker å være med meg. Skjønner ikke hva det er som jeg gjør galt. Jeg blir såret og lei meg, sint og frustrert. Hvorfor vil ingen finne på ting med meg? Har jeg gjort noe galt? Hva er det med meg? Hvorfor liker ingen meg? Overreagerer jeg?
Jeg føler nok er nok!

Jeg har bestemt meg for å drite i alt og alle, slik dere driter i meg. Jeg kommer ikke til å kontakte noen av dere (fortsatt med FÅ unntak). Jeg skal sitte å omtrent VENTE til dere tar kontakt, for å se hvor lang tid det kommer til å ta før noen kontakter meg, og for å se om noen reagerer på at jeg slutter å ta kontakt. Jeg kommer til å plukke ut dere som er ekte venner, og gi faen i resten av dere. Jeg orker ikke å ha såkalte «ekte» venner, som aldri kontakter meg, er bestevenn med deg den ene dagen, og gir faen i deg i lange uker etterpå, som ikke gir fra seg et fuckings PIP engang, never ever. Kommunikasjon er faktisk 2-veis, og jeg er dritt lei og såret. Jeg er 3 hjul på alles vogner, og det er ikke å nekte for engang. Jeg er ikke nr 1 hos noen lenger. Og dere aner ikke hvor leit og sårt det er å være 3 hjulet på vogna hele tiden.

Og til alle dere som gir faen i meg og i dette: Dra til helvete. Jeg orker ikke mer. Drit i meg, ikke kontakt meg. Jeg orker ikke mer.

Jeg savner virkelig den tiden hvor jeg var et barn, uten bekymringer, konsekvenser, og ansvar. Den tiden hvor alle var venner, man ble med hverandre hjem etter skolen, fant på morsomme ting og gjorde faenskap.

Er så dritt lei alt og alle falske mennesker.
GOOD BYE

Innleggelse,Utdannelse,Vise ord fra en vis dame!

Heisann, dere.
Nå lurer nok noen av dere på hvor det er blitt av meg, samtidig som dere sikkert har et lite clue.
Forrige tirsdag for en uke siden ble jeg lagt inn på akuttmottaket. Låste dører og alt det der, you know. Det har vært en veldig tung, slitsom uke, men i overigår ble jeg skrivd ut, og jeg er enda sliten.

Jeg er utslitt. Jeg er på min andre uke nå, borte fra jobben.
Føler ikke jeg blir møtt med forståelse fra familien. Dagen etter jeg kom hjem fra mottaket: «hvordan skal du jobbe imorgen da?»  - Jeg skal ikke jobbe, hadde jeg tenkt. Jeg føler jeg blir trykket opp i et lite hjørne hvor jeg får moral prekenen om at jeg fullføre utdanningen, og at jeg ikke kan hoppe av nå. Jeg prøver å si jeg må ta det i mitt tempo, men får slengt tilbake at hvis det skal gå i mitt tempo vil det ta 100 år før jeg blir ferdig. Hvem sitt tempo skal jeg ta det i, da? Ditt??
Vet du, de fleste med moderat depresjon KLARER ikke å jobbe, så du skal faen meg være glad for at jeg føler meg såpass  presset at jeg tvinger meg selv på jobb! Det er ikke rart jeg får mange akutte innleggelser da, når jeg sliter meg HELT ut, bare for å glede deg.

Uansett har jeg tenkt lenge nå, på om jeg har valgt riktig utdannelse.
Da blir det feil også, da skylder hun på noen av vennene mine (som ikke har jobb) som har satt griller i hodet på meg. Lurer på hvem som er mest paranoid her, jeg?

Men, det er egentlig jævlig unødvendig å henge deg ut på bloggen på denne måten, jeg veit det. Men det må bare bli sånn, når det er på denne måten jeg får ut det jeg sitter inne med.

En KLOK dame sa til meg for litt siden:
«Å være psykisk syk er en jobb som tar all tid. Kanskje du skal gjøre den jobben ferdig før du starter på en formell en?»
- Det der er faen meg så sant!

faen faen faen

jeg har vært i samtale idag.. gikk til helvete føler jeg.. var hos henne i nesten 2 timer.. jeg klarer å si noe, og T klarer faktisk å gjette seg fram til litt forskjellig, så jeg slipper å fortelle alt.. Jeg bare nikker eller sier ja hvis det hun gjetter er riktig.. MEN..
jeg skal til henne nå på fredag igjen( i over i morgen), og jeg er redd for at det blir tatt en beslutning over hodet på meg nå snart:(:(
Jeg blir kanskje innlagt, og det må jeg gå med på «frivillig»,ellers blir det tvang.
Men vi får se hva jeg får gjort. Skal prøve alt jeg kan for å få snudd om på dette, for jeg har ikke lyst å bli innlagt på akuttmottaket igjen… kjære gud (selvom jeg ikke tror på han) la meg slippe :( la meg slippe dette forjævlige livet. jeg er så trøtt og lei alt.

nei :-(

Det er 46 dager til jeg reiser på ferie med min sjelevenn Camilla Desirè. Spania og mexico – 16 dager. Det blir FETT! -jeg gleder meg som en liten unge lissom, og håper den turen blir en minnesrik og partyfylt ferie med masse sol og drinker!

I helga har jeg vært på fest hos Martine-søte jenta mi. Bestfriend<3 Det var super kos, selvom det ble for mye Tequila, for lite søvn, og ++++. Jaja, say no more. :-p Fylleangst til tusen!!!

Den 21 Februar, altså igår, skulle min høyt elskede og sårt savnet Cindy fylt 12 år. Jeg savner den hunden så inmari. Det gjør så vondt.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive.
Jeg spiser, tar medisiner, jobber, snuser. Hva mer kan en forvente? Jeg vet ikke. Jeg orker hvertfall ikke gjøre mer. Jeg sliter med å leve, og jeg ser ikke meningen med livet. Jeg ser ingen fremtid, ingen utdannelse, ingen jobb. Jeg har ingen verdi, ingen rett på å leve. Ingen fremtidig familie, og jeg klarer meg ikke alene. Jeg bare lurer på hva faen jeg skal gjøre :-(

Dødsdømt.

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Peach & Meg

- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.