Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg: Hvordan fortiden har forandret meg.

LITT OM HISTORIEN:
Som liten var jeg en stille og forsiktig jente. Sa svært lite og deltok lite i lek med andre barn. Satt pent og pyntelig på sidelinjen og så på alle som lekte. Dette har sine grunner. Fram til jeg var 7 år var mye av hverdagen preget av uforutsigbarhet og ustabilitet. Dette innebar en pappa som var/er alkoholiker, en ny «familiemann» som ble stemplet som psykopat, noe flytting, perioder levd i skjul, opphold på krisesenter og «forbud» mot å være alene uten oppsyn av andre voksne.

Noen episoder husker jeg spesielt godt. Da jeg var 5-6 år gikk jeg og mamma forbi en barnehage. Det var et huskestativ med en jente som husket og lo og jeg ønsket så veldig å få lov til å huske med henne. Men det var noe i mellom oss, et høyt nettinggjerde. Jeg måtte gå forbi. Mamma måtte dra meg forbi og jeg husker det huskestativet enda, 17 år etter. En annen episode jeg husker er en dag i oktobermåneden jeg var 6 år. Jeg og mine to yngre brødre ble sendt ut i hagen. Mamma stresset inne med å pakke det mest nødvendige for vi måtte skynde oss før «Harald» kom hjem. Det var en flukt. En bekjent kom og hentet oss og jeg husker vi kjørte langt før vi endte opp på et krisesenter. Fra den tiden bodde vi på skjult adresse i lang tid framover. Det året jeg fylte 7 flytta vi til et sted som skulle vise seg og bli stedet hvor jeg da – og i mange år fremover skulle føle meg trygg og ikke minst føle en tilhørighet til noe som var trygt. Fikk venner, nettverk, bedre kontakt med familien og kunne oppleve det å være barn. Og uredd! Det ble mange år som gav nytt perspektiv på livet og framtiden. Det eneste som skygget i denne perioden var forholdet til pappa. Det var ustabilt og hang i en tynn tråd, var mye redd for han, gjemte meg ofte, turte ikke ta telefonen om jeg var alene hjemme i tilfelle d var han som ringte…

I begynnelsen av tenårene flyttet vi til et nytt fylke som for meg ble en brutal omvending av det trygge miljøet jeg opplevde å ha vært en del av. Mye ble forandret, noe til det bedre og noe til det mer destruktive. De neste årene var preget av mye prøvelser og mange forsøk på å finne mestringsstrategier som passet for meg, selv om disse var destruktive. Havnet i en sirkel hvor selvskading både på kroppens innside og utside sto i sentrum, og utviklet etterhvert symptomer på psykiske lidelser som på den tiden tok mye av fokuset både hos meg og pårørende. Det var en tøff tid.

MEN…

Meningen med dette gjesteinnlegget på bloggen til Kjære Line er å skrive noe om:

HVORDAN FORTIDEN HAR FORANDRET MEG!

Og til det kan jeg bare meddele en setning: – Jeg ville aldri vært min fortid, mine opplevelser, gode som vonde ,foruten! Det har virkelig vært med på å gi meg den styrken jeg har i dag til å klare meg, evnen til å se gleden i de små ting, sette pris på det som er meg verdt, verdsette de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg er ikke det man med ord kan kalle en «overlever» for det er vi alle som lever i dag. Noen blir utdelt større og mer krevende utfordringer enn andre, alle har vi ulike «terskler» og det jeg kan oppleve som vondt kan en annen oppleve som noe positivt, en glede, en motivasjon , osv.

Noe av det viktigste jeg har lært hittil i livet er viktigheten av å være medmenneske, vise omsorg og empati for andre – og en selv! Respektere og verdsette seg selv på lik linje som du gjør med andre. Sette seg mål og ha planer for framtiden, finne tryggheten og roen i seg selv og du vil lettere mestre livets opp- og nedturer!

Og ha alltid i minnet at om du selv har det vanskelig, er trist og lei og føler deg nedbrutt så vil det alltid være et menneske, en nabo, en gammel mann, gammel dame, lite barn, en sulten katt, en vissen blomst som trenger DEG og DIN HJELP!

Skrevet av:  L-K.

TOTALT BESØKENDE
På Lineffs.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Peach & Meg

- bilde kommer senere -
♥ The forbidden candy is the sweetest. ♥

Jeg smiler aldri mer, enn når jeg har det som værst.
Merker på en arm,
som kart over et liv ,
du selv har valgt å leve,
i svart hvitt- negativ.

Skalpell, barberblad, kniv ,
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte,
som en lydløs straff for alt.

Dine pinsler er private,
det synes du å mene,
men jeg vil så gjerne hjelpe,
så du slipper gå alene.

Presset fra en selv,
er den tyngste bør å bære,
håp og tusen drømmer drømt,
om alt du ønsket være.

Men hør meg, kjære søster,
på det jeg har å si,
du trenger ikke streve,
for du er alt du vil bli .

Det er knivens skarphet,
som gjør dronningen til narr ,
for du har all verdens styrke ,
men du bruker den på arr.